hvorfor new york?


Etter at eksamensstress gled over i sommerferie, og Trondheimspatriotisme overskygges av atter en forelskelse av Oslo i sommersola, nærmer jeg meg en ny fase. Et nytt område skal erobres, kameleonen skal igjen skifte sin drakt. Trønderbarten jeg så fint hadde begynt å gro (riktignok bare dun foreløpig) er allerede på vei vekk, og skal nå erstattes av en lang og veltrent høyrearm som etter hvert vil strekke seg etter en gul taxi.

Oslo og Stine i sommersol


Trenger ikke Rhodos når man har Oslo

Hvorfor er drømmen å bo blant de høyeste bygninger, pretzelboder og å oppdage Brooklyn’s skjulte skatter? Hvorfor er det New York  som gjør at jeg smiler i søvne? Hvor kommer fasinasjonen fra?

Det åpenbare: Pheobe, Ross og resten av gjengen i Friends ga meg innblikk i et liv hvor man sammen med sine beste venner bor på kafé i Greenwich Village. Carrie Bradshaw lærte meg å spise lunsj på utekafé, og at salaten skal spises med den ytterste eleganse. Serena van der Woodsen spankulerte nedover Upper East Side og viste oss at man drikker kaffe av pappkrus. Og Hannah i Girls ga det realistiske bilde av Brooklyn-livet; det er kanskje lurt å ta seg jobb på kafé for å ha råd til traktekaffe. Min oppvekst har vært et evig New York-vorspiel, hvor jeg stadig har blitt utsatt for de vakreste bilder av den kulissen tv-seriene og nyhetssendingene har til felles. Jeg lærte byen å kjenne allerede før jeg var der.

Men hvorfor i alle dager trigger dette meg? Jeg vil jo aldri bli Serena, i så fall måtte leggene mine alltid vært shava og beina dobles i lengde (ellers er vi relativt like). Carrie er også utenfor rekkevidde som den  bestselgende forfatterinnen og motedronninga hun er. Og uten arbeidsvisum er Hannahs liv med kaféjobb i Brooklyn heller ikke innafor. Men etter et par New York-besøk har jeg forstått at det holder i massevis å være meg. Kulissene jeg alt har blitt så glad i står klare til å ta imot meg og mine statsvitenskapsnotater. I mylderet av muligheter skal jeg finne mitt eget New York, for i New York er det plass til alle. Jeg har skapt meg et sammensatt bilde av byen gjennom en rekke beretninger som har vevd seg sammen til et stort nett av politikk, mote, Wall Street, kaffe latte og musikal. Det er stedet hvor de største filmkjendiser går nedover samme aveny som FNs superstjerner. Og snart meg.

Det høres kanskje ut som om jeg nå ser mulighet til å tre inn i en fase hvor jeg kan være yolohipster og finne meg sjæl, men det gjorde jeg faktisk da jeg backpacket i Sør Amerika. Da lærte jeg at ikke alle har det like bra som meg osv. osv. (og en masse lignende skarpe poeng som jeg tar med meg videre i livet). Og etter ett år i Trondheim forsvant Oslobrillene og jeg forsto at Midtbyen ikke er distrikt og at det finnes liv utenfor ring 3. Når jeg en dag vil tre ut av New York-livet kommer jeg til ha med meg nye erfaringer som skal bringes med på neste eventyr, en berikelse skal det bli! Uansett hva jeg nå skal få ta del i, vil det bli noe helt annet enn hva Oslo og Trondheim hittil har bydd på. Jeg gleder meg! Og nå er jeg så spent, har vorspielet gitt riktig indikator for hvor bra festen vil bli?



7013 Trondheim

Studiner

”Du er sånn som bare ha mulighet til å kjøpe sushi klokken 4 om natta”, fikk jeg høre i en noe spydig tone av en som åpenbart hadde sine røtter i Norges ytterste periferi. Jeg bare smilte pent og strøk meg over trønderdunet, klamret meg til tanken om at et hus i enden av en fjordtarm er like kult som blåtrikk, og jeg latet som om jeg ikke tok meg nær av utsagnet (dette var mens det fortsatt var relativt høy styrke på Oslobrillene).  Jeg fortalte ikke gutten at jeg skulle studere i New York, følte det ville bli som å la han score mot åpent mål. Men hei, kanskje jeg faktisk synes det er kult med flere valgmuligheter enn sjappa som selger biff og bernaise, og når ble nattmunch lame? Jeg flytter til Manhattan med den beste samvittighet og relativt høy selvsikkerhet om at dette passer meg. Jeg er overbevist om at urinlukt i oppgangen og kø på super’n funker bedre enn mose og karsk. Så kjære mann med bart og vest, jeg savner Samfundet, Dahls og Festningsparken, men denne måka letter nå fra Elgseter bru, for’a trives nok best i noe mer urbane strøk.


For meg er  New York byen der det skjer, og hvor det virker aller kulest å lykkes. Og jeg vil prøve. Jeg er lei av vors, og veldig klar for fest. Jeg er kjempespent og nysgjerrig på hva mitt nye eventyr bringer med seg. Jeg gleder meg til å se kameleonens nye drakt og til å bli en del av New Yorks fantastiske mengde. Tenk at jeg skal få teste ut nye kulisser! Synet av Tyholt-tårnet blekner, mens måka svever inn mot Empire State, som ruver stolt og klar over byen som snart skal bli min.

Bart på vei bort
Måka has left the building

1 kommentar:

  1. Åå kristine! Dette blir en blogg av typen jeg liker :) Gleder meg masse til å titte innom her og få innblikk i din urbane hipsterhverdag. Jeg digger NY og er vilt sjalu på deg, men unner deg det fantastiske året du kommer til å få:) Stooor klem fra Mia

    SvarSlett