begynnelsen.


Jeg har vært i New York i to døgn, men som borger av byen kan jeg allerede skille ut turistene på et blunk. De ødelegger. De skjønner ikke at det er kleint å vente på grønn mann, at man ikke skal stoppe midt på gata, og at man ikke skal kle seg for sydenferie selv om det er 30 grader og luftfuktighet på 70%. Dessuten forstår de ikke at man bare har ett forsøk på å dra metrokortet. Konsekvensen av å feile er at personen bak deg går rett inn i deg, og at du faktisk herper byens rytme. Du blir som hindringen i arbeidsmaurens sti.

I stad brukte jeg tre forsøk på metrokortet.

Jeg fikk også et crazy, afroamerikansk attitudeblikk fordi jeg stirra på en med fine solbriller. Og jeg har nesten svetta ihjæl. Også er jeg livredd for trafikken. Jeg har ikke peiling på hva jeg driver med, men jeg later som. Og jeg elsker det.

Jeg traska rundt i byen, og jeg gikk skikkelig fort. Jeg unngikk Broadway og Times Square i engstelse for at det skulle blir for masete. Flere ganger gikk jeg på rødt lys. Jeg følte jeg var skikkelig god på å være New York på en casual måte. Men så krysset jeg Park Avenue, tittet sørover og tenkte: Kristine, nå må du slutte å leke kul… for dette er SJUKT.






Èn tur med subwayen fra Queens til Manhattan. Så var det gjort. Nå er jeg en New Yorker. Litt etter litt vil jeg blende inn i byens takt. Men uansett hvor godt jeg skal lære byen å kjenne, så skal jeg passe på å vri meg i ekstase og lykkerus for å få lov til å være her. For dette er det beste stedet i verden!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar