lørdag på staples.

Hullemaskin, stiftemaskin, post-its og en perm. For andre gang på en uke sto jeg i kø på Staples for å kjøpe school supplies. Denne lørdagen var alle Harlems skolebarn og mødre samlet i butikken på 125 gate. Køen strakk seg gjennom hele varehuset, og for dere som kjenner USA, vet dere at varehus betyr VAREHUS.

Å du kan tro folk jamret seg over den lange køen ”Oh my gosh, can this line get aaaaany longah”. De klødde seg frustrert i rastaflettene, og oppgitte blikk og fraser ble sendt med dominoeffekt gjennom lokalet.

Terskelen for å småprate i dette landet er lav. Og denne lørdagen på Staples var det hvertfall god grunn til småtalke: det var tilbud på composition books, det var tomt for rosa permer med strikk, og køen var dritlang.

Men ingen småpratet med meg. 




Los Latinos snakket på spansk: ”Rapido, rapido!”, og african americans svarte tilbake på amerikansk: ”I hear yah”. Dialogen gikk på kryss av kultur og etnisitet, og på tvers av rommet. Men dominobrikken stoppet hos meg.

Hvorfor gjorde den det? Jeg ville jo la meg integrere i samtalen, bli en del av gjengen liksom. Jeg syntes jo også at køen var lang.

Er forskjellen mellom de andre og meg virkelig så stor? For jeg ser bare en haug med folk som bor i samme nabolag. Det er mye mulig jeg gjør noe galt, eller tråkker over noen grenser jeg selv ikke kan se. Men jeg lurer på hva som utgjorde det store skillet mellom de andre og meg denne lørdagen. Var det at jeg var uten barn? At jeg ikke skulle ha composition book til én dollar? Eller at jeg var den eneste hvite?

Jeg fikk i hvert fall ikke være med å spille domino denne gangen. Og det er jo kjipt å ikke få være med på leken.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar