mestringsfølelse.

Å hoppe utfor kanten er noe av det skumleste som finnes. Men å lande like hel på bakken overgår den ekle følelsen du kjenner i det du tar sats. Og jo høyere kant du hopper fra, jo morsommere er det å lande på begge ben. Jeg hoppa no veldig i det jeg flytta til New York. Nå er jeg i lufta, og jeg skal være ærlig å fortelle hvordan det er å sveve i fritt fall.

For det er ikke lett.

Hver morgen stempler jeg inn det lilla NYU-kortet mitt, går inn karuselldørene og trer inn i den akademiske verdenen hvor alt er nytt. Utdanningssystemet, språket, menneskene og kulturen er noe helt annet enn det jeg fant i Trondheims grønne skoger (Dragvoll). Her skjønner jeg ikke halvparten av fagordene som brukes. Amerikanere snakker høyt og fort, og de lar ikke noen slippe til med mindre de må. Når jeg først får ordet er det ikke alle som har tid nok til å høre på meg, og jeg var nære ved å felle tårer i frustrasjon over professoren som ikke forsto argumentet mitt (det handlet om rasediskriminering i Latin-Amerika under kolonitiden). Jeg hadde jo rett, men klarte ikke å uttrykke meg presist nok.

I tillegg til at alt er nytt faglig så står jeg på bar bakke ellers også. Jeg skjønner ikke hvilken cottage cheese jeg skal velge på butikken, det er noe uklart hvordan man får tak i en exterminator for å få fjerna kakerlakker, og jeg vil påstå at jeg har et relativt stusselig nettverk av venner… En ting er å prate på engelsk, en annen ting er å snakke likt som NYU class of 2017.

Det har altså ikke vært lett. Likevel har jeg det gøy. Hver dag gjør jeg ting jeg ikke kan, men for hver gang jeg driter meg ut klarer jeg å gjøre det bedre neste gang.

OG VIPS - nå jeg finner frem til klasserommet uten Google maps. Jeg er inn og ut av matbutikken på fem minutter. Jeg smalltalker med klassekamerater på den lokale Starbucksen. Professoren forstår meg OG han lytter. Det kommer exterminator på lørdag. Jeg spiser middag med gospelkorvennene mine to ganger i uka. Og jeg fikk B på oppgaven om rase i Latin-Amerika. Jeg vet hvilken kaffebar som har kortest kø. Jeg klarer også å sende tekstmeldinger som ikke høres ut som en skolestil i engelsk. Og jeg vet hvilke subwayer som kjører express, og hvor jeg bør bytte.

Jeg får det til!!!

Jeg må bare hashtage den følelsen. For den overgår alt. 




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar