må ha mer.

Jeg hadde forventet å kjenne en enorm form for lettelse idet siste eksamen var levert. Jeg så for meg snødekte alper og flyplass reunion à la Love Actually med pappa i Genève, og mammas dekte julebord med ribbe og sprøstekt svor. For så å hoppe av flytoget like før nyttår, og speide ut over Jernbanetorget i slaps, og nyte gjensynet av alle kjente en sen kveld på Youngstorget. 

Jeg satt på subwayen etter vi hadde hatt pizza og øl-klassefest og eksamensoppgaven lå trygt i veska til professor. ”Next stop is Times Square 42 street” runget det over høytaleren. Også kjente jeg at jeg egentlig ikke ville hjem. 

Det har ingenting å gjøre med at jeg ikke vil se igjen mine nære og kjære jeg har rundt om i Europa. Men å måtte dra fra New York, selv om det bare er for 3 uker, føles feil. Jeg må ha mer. Jeg er ikke ferdig. Jeg har ikke sett nok.  

Den dagen jeg må dra hjem for alltid, så kommer dette til å bli et problem. Man blir nok aldri ferdig med New York. 

Foto: Isaac Mbira

eksamen.

"We should have fun and take time to enjoy life. Laugh every day and enjoy and celebrate nature, beauty, connectedness, friendship and love."

Dette står i lærerboka, og det er MAKS ironisk. (1. Hva skjer med pensum? 2. Jeg har fått bekreftet at søte quotes er like teit i Times New Roman som i løkkeskrift) 

Poenget er at jeg sitter alene i pysj og spiser potetgull til frokost, er ikke akkurat mye til nytelse og feiring av hverken natur eller kjærlighet her nå. 

Men jeg har heldigvis Al, og snart skal jeg sette over kafferunde nummer to. Bare 58 timer til juleferie. 


his way or norway.

"I believe in Norway, I’ve always said it’s the best country in the world. But those damn politicians have set up a refugee camp close to my house"

Med det startet endelig sesong 2 av Lilyhammer for oss i USA også. 

Ingenting er mer tilfredstillende enn å høre noen si "Norway". Det er så innamari stas når fler enn de som har sett på Skavlan og lest tyske kongeblader kan noe om landet vårt, for da kan vi si sånn: "Norge? Hallo, jeg kommer derifra! Ja vi har snø og gratis utdanning og olje og laks og statsminister'n er dame." 

Derfor tenkte jeg å dele denne med plakaten med dere. Den har vist seg på subwayer og i magasiner, og jeg har bare: "norWAY".


New York-hverdag

Denne kollasjen illustrer én uke i mitt liv. Ikke en uke som alle andre, for den inneholder mer lesing enn vanlig. Jeg er jo midt oppi den såkalte eksamensperioden. Må bare påpeke det, så jeg ikke lyver og gir et image av å være megadedikert til skole. Flest mulig kulturarrangementer og mest mulig kaffe på kortest tid, det er det jeg er dedikert til. 


Jeg tok en tur innom kunstutstillingen Raza con "A" på torsdag. En utstilling i regi av NYU om etnisitet og avstamning (for å si det pent) til Latinos i USA. Det er sånt jeg koser meg glugg med, men jeg orker ikke si mer enn det, for jeg leverte akkurat eksamensoppgaven om utstillingen. Leser jeg mer om Mexico, Puerto Rico og damer i bowlerhatt nå, så...

På fredag ble ørten timer på bibloteket feiret med annanasdrinks (æsj). På bildet står jeg og fryser i ei litta vest fordi jeg følte at det var et passende antrekk å ha på seg i regnvær. Jeg blir jo helt utkonkurrert av de julelysene til Red Rooster, men det er jo sånn det er i New York, en evig kamp om å være den som skinner sterkest.

Brooklyn Museum har en råbra fotoutstilling gående. "War Photograpy" heter den og inneholder de mest grusomme og fæle krigsbildene du kan tenke deg. Fikk til og med sett det bildet av Mussolini hvor han henger etter beina på bensinstasjonen i Milano. Det var altså lørdag.

Søndag var den mest innholdsrike dagen på lenge. Derfor har søndag to bilder. Jeg måtte gjøre laundry, det er grense for hvor lenge man kan kjøpe nye truser i håp om å slippe å ta klesvasken. Jeg har fått meg en sånn tralle så jeg slipper å bære posene med skittentøy. Du ser den bak pus på onsdagsbilde. Fin? Det er en viss kleinhetsfaktor å gå med sånn trillevogn... Tralla har blitt erta så mye i heimen at jeg kjente en trang til å overbevise jentene om at jeg hadde mot nok til å bruke den. Og det hadde jeg, var dog lite høyt på strå.

Og se, jeg har en venn som spiller cello! Her spiller han Bethoven i Queens. For første gang våget jeg meg ut til Flushing. Eller Kina som det også heter.

På mandag hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde lest på søndag (eller lørdag). Så jeg var flink studine, også koste jeg med pus. Katta heter Bronxy og er fra The Bronx. Hun er søt, hyper og aggressiv, og istad beit hun hull i den nye genseren min.

Som blogger måtte jeg bare teste ut disse appene alle snakker om. Jeg ville også understreke at jeg "retusjerer bare litt", og med det mener jeg bare at jeg har hevet skinnbein, forminsket ansiktet og gjort nesen smalere. Så det gjorde jeg på tirsdag. Også hadde jeg jo eksamen og undervisning av typen kvelds.

Onsdag dro jeg fra eksamen og hjem til to jenter med lue og rødvin. Det kjentes ut som det var minusgrader i leiligheten. Jeg hadde heldigvis ikke spist sjokkisen i adventskalenderen på noen dager, og hadde derfor flust av biter nok til å få sukkerkick så jeg kunne sitte på Twitter og YouTube til sent.

Torsdag. Kaffen var høydepunktet. Hjemmeeksamen levert!

911.

En idiot vekket oss i halv fire-tiden. Han ringte på døra nemlig. Ikke bare én gang, men cirka hundre ganger. Ringeklokka vår har en lyd av det slaget hvor du føler deg som et offer for terrorisering. Volumet er så høyt at du skulle tro du befant deg på et eldresenter. 

Etter ti minutters during satt det en gjeng med skjelvne jenter i en mørk leilighet i Harlem. "Helo? Helo!" var alt vi hørte utenifra, og vi ressonerte oss fram til at dette var en type som helt sikkert hadde pistol, kanskje til og med bazooka.

Så vi ringte. 

De er ikke de første som har latt seg overraske av at kritthvite jenter i 20-åra åpner døra."For how long have you been living here?" sa politifolka i det de entret bygningen. De to smålubne NYPD-gutta tok seg nonsjalant en runde i blokka, og hevdet at ingen farer truet. Hvor fyren med bazooka ble av aner jeg ikke. Men det ble stille, så vi gikk og la oss igjen.

Vi prøver alt vi kan å tilpasse oss omgivelsene her. Men at vi ikke tåler ekstremversjonen av ring-pigg taler vel for seg selv...



imagine.


Idag er det 33 år siden John Lennon ble drept utenfor sin leilighet på Upper West Side. Strawberry Fields var ikveld dekket av roser og lys."Here comes the sun" runget gjennom et snødekt Central Park.

Dette er min favoritt.

.

lykke.







Det skal ikke mer til.

oppfølging.

Jeg har en rekke utfordringer som ny foreign student på NYU. Jeg prøver nemlig å gå ut av enhver dag med det jeg selv anser som verdigheten i behold. Jeg trives svært dårlig med å fremstå som teit, om ikke enda verre dum. Oddsene ligger mer til rette for at jeg skal drite meg ut enn å virke klok. Jeg har fem ulike fag som skal sjongleres, engelsk skal håndteres på et akademisk nivå, og jeg prøver bestemt å overbevise rådgiveren min om at jeg har kontroll på alle disse studiepoengene, som tilsvarer mer enn et fulltidsstudium i Norge. Jeg jobber hardt, og jeg er sta. Jeg unngår vanskelige ord så ofte jeg kan, også prøver jeg å skli inn i omgivelsene. Jeg later som om velstand og suksess i form av ”The American Dream” er det som driver meg fremover (men egentlig driter jeg i det, for Lånekassen betaler og jeg skal snart hjem og bake en kake som skal deles med alle<3).

Her om dagen sa jeg til meg selv at de ellevetimers skoledagene NYU har lagt opp til meg ikke har vondt av å roes litt ned på. Jeg mener, det hender det er utstillinger eller teater som frister i større grad enn lekselesning og kveldundervisning. En god konsert overgår følelsen av å få en god karakter. Og jeg synes å huske at Environmental Sustainability ikke akkurat var årsaken til at jeg flyttet til NYC. Engelskstilen om Arthur Miller ble derfor notert ned mens jeg spiste frokost. Artikkelen og intervjuet med samtidskunstneren i SoHo ble skriblet ned en times tid før timen.


BRA, tenkte jeg, også krysset jeg leksene av listen. Nå kan jeg se Jarle Bernhoft og ta Thanksgivingferie med god samvittighet. Dessuten er det tross alt en grense for hvor lang tid det bør gå mellom hver episode av The West Wing.

Men nei. Det var akkurat som om engelskprofessoren så tvers igjennom meg og min late uke. ”Hand it in again next week”, sa hun og myste med øynene på en sånn dette-ække-feriekoloni-måte, også ga hun meg en liten roman i ekstra leselekse til neste gang. Av professoren i journalistikk fikk jeg også oppgaven i retur. B stod det. Jeg var fornøyd jeg, det var ikke hun.


Oppfølgingen på dette universitet er voldsom. Jeg kan ikke engang velge å være lat. Den friheten amerikanerne plaprer om innebærer bare at man er nødt til å jobbe ræva av seg! Norge ass, så digg i forhold: ”Latskap og kollektivt idioti” som min klassekamerat omtatle samfunnet i En folkefiende. Jeg savner det (les Dragvoll).



Her har jeg lunsjpause

greia med thanksgiving.

Man skal takke for all maisen man har høstet inn, det er greia. Derfor spiser man gresskar og kalkun. Men i gamledager het all villfugl turkey, så egentlig vet man ikke hva slags fjærkre Thanksgiving’s oppfinnere faktisk spiste. Høytiden har også noe med pilegrimer å gjøre, men akkurat det forklarer Wikipedia veldig dårlig, så det kan jeg ikke noe om. 

Lincoln innførte dagen som en nasjonal fridag på 1860-tallet, og siden da har Thanksgiving vært amerikanernes yndlingstradisjon. Denne høytiden er den flest amerikanere feirer, og i forbindelse med Thanksgiving er første gang jeg har hørt amerikanere si noe sånt som at alle skal med. Flott, ikke sant?

Franklin Roosevelt prøvde på starten av 40-tallet å flytte hele høytiden én uke fram i tid, fra den fjerde torsdagen i november til den tredje. Han hadde nemlig lyst til å fremskynde julehandelen. Men det endte med rabalder i Kongressen, og Eleanor Roosevelt måtte finne seg i å drøye bukseshoppingen en ukes tid. Heldigvis kan vi nå berolige Roosevelt med at Macy’s har et godt grep rundt høytiden, og aldri, aldri lar oss glemme julehandelen. 


For den årlige Macy’s paraden blir mer spektakulær for hvert år. Flåtene er flotte og ekstravagante, ballongene er større enn du kan forestille deg. Paraden som starter på 76. gate og ender på 34. gate er omringet av 3,5 millioner skuelystne New Yorkere langs Central Park. 50 millioner mennesker følger paraden og det direktesendte showet fra Harold Square på TV.





Var jeg en av de mange millionene som sto gatelangs og frøs og ikke så en dritt? Ja. Men jeg tok innover meg den barnslige gleden av å se giga-Hello Kitty og mega-Snoopy sveve i det fjerne til lyden av barnegråt over sukkerspinn og heliumballong-nekt. Det store spenningsmomentet var når 9 meter høye og 24 meter lange Spiderman kræsja i et tre og punkterte armen. Men det gikk bra, og jeg senket skuldrene og tok høytidsroen innover meg til en fersk Starbucks og en flyvende Ronald McDonald.

Heldigvis fikk jeg også oppleve den ekte takkefeiringen hos min egen fjerne slekt. Vi fylte tallerkener til randen med stuffing og kålrotstappe, glasset var aldri tomt, magesekken var full av deilig gresskarpai. Også lo vi og koste oss slik jeg ønsker alle skal ha mulighet til under en høytid som denne.



Kvelden endte med reprisevisning av Thanksgivingparaden (man vil jo ha med seg alle high school-korps og Broadway opptredener), mens vi bladde oss igjennom salgsbrosjyrer og hadde buksesmekken på gløtt. Det gjaldt å ta en tidlig kveld ettersom den store, enda mer fantastiske dagen, Black Friday ventet like rundt hjørnet.

Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg mener maisen kunne hatt en større rolle.