oppfølging.

Jeg har en rekke utfordringer som ny foreign student på NYU. Jeg prøver nemlig å gå ut av enhver dag med det jeg selv anser som verdigheten i behold. Jeg trives svært dårlig med å fremstå som teit, om ikke enda verre dum. Oddsene ligger mer til rette for at jeg skal drite meg ut enn å virke klok. Jeg har fem ulike fag som skal sjongleres, engelsk skal håndteres på et akademisk nivå, og jeg prøver bestemt å overbevise rådgiveren min om at jeg har kontroll på alle disse studiepoengene, som tilsvarer mer enn et fulltidsstudium i Norge. Jeg jobber hardt, og jeg er sta. Jeg unngår vanskelige ord så ofte jeg kan, også prøver jeg å skli inn i omgivelsene. Jeg later som om velstand og suksess i form av ”The American Dream” er det som driver meg fremover (men egentlig driter jeg i det, for Lånekassen betaler og jeg skal snart hjem og bake en kake som skal deles med alle<3).

Her om dagen sa jeg til meg selv at de ellevetimers skoledagene NYU har lagt opp til meg ikke har vondt av å roes litt ned på. Jeg mener, det hender det er utstillinger eller teater som frister i større grad enn lekselesning og kveldundervisning. En god konsert overgår følelsen av å få en god karakter. Og jeg synes å huske at Environmental Sustainability ikke akkurat var årsaken til at jeg flyttet til NYC. Engelskstilen om Arthur Miller ble derfor notert ned mens jeg spiste frokost. Artikkelen og intervjuet med samtidskunstneren i SoHo ble skriblet ned en times tid før timen.


BRA, tenkte jeg, også krysset jeg leksene av listen. Nå kan jeg se Jarle Bernhoft og ta Thanksgivingferie med god samvittighet. Dessuten er det tross alt en grense for hvor lang tid det bør gå mellom hver episode av The West Wing.

Men nei. Det var akkurat som om engelskprofessoren så tvers igjennom meg og min late uke. ”Hand it in again next week”, sa hun og myste med øynene på en sånn dette-ække-feriekoloni-måte, også ga hun meg en liten roman i ekstra leselekse til neste gang. Av professoren i journalistikk fikk jeg også oppgaven i retur. B stod det. Jeg var fornøyd jeg, det var ikke hun.


Oppfølgingen på dette universitet er voldsom. Jeg kan ikke engang velge å være lat. Den friheten amerikanerne plaprer om innebærer bare at man er nødt til å jobbe ræva av seg! Norge ass, så digg i forhold: ”Latskap og kollektivt idioti” som min klassekamerat omtatle samfunnet i En folkefiende. Jeg savner det (les Dragvoll).



Her har jeg lunsjpause

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar