new york-dating.

Hun valser inn døra, enten med et latterbrøl eller med bøyd hode og et blikk som peker mot gulvet. Nok en mislykket opplevelse, kanskje et humoristisk innslag i date-dagboken, eller et slag i trynet og et nederlag for selvfølelsen.

Vinglassene skjenkes, Beyoncé settes på play og de lener seg tilbake. Dette er første steg for å komme seg etter en dårlig date.

Han nektet å gå alene hjem. Han ville ikke lytte. Universitet hennes var ikke godt nok. Utdannelsen hennes var mer enn han kunne takle. Hennes tidligere kjærester utgjorde et for høyt tall. Han mente hun var for lite erfaren. Han snakket nedlatende om svarte. Han snakket stygt om hvite. Han tok ikke initiativ. Han maste. Han snakket bare om sport. Han var republikaner. Han lot henne ikke spandere kaffen. Han krevde at hun skulle lage middag. Alt han tenkte på var Wall Street. Han var gjerrig. 

Jo mer de nærmer seg bunnen av rødvinsflaska dess særere blir historiene om New Yorks mannlige innbyggere og hva de krever av sin make. 

Hun måtte komme i treningstights for å få lov til å komme på besøk. Han krevde et bilde av hennes nylakkede tær.

På Manhattan finnes det over 800 000 menn. Det må vel være mulig å finne den rette typen når man omgås så mange mannfolk fra alle mulige verdenshjørner, tenker nok de fleste. Hallo, if I can’t find him here, I can’t find him anywhere, bryter hun ut og overdøver musikken.   

Jeg vet da søren hvor man finner han jeg. Det eneste jeg vet er at stress, verpesjuke og ønske om greencard ikke fører til noe godt. Og at flere mislykkede forsøk i jakten på den rette, i hvertfall på denne øya, kan lede til stort tap av selvtillitt. Derfor har jeg har valgt å være sammen med meg selv jeg, fordi for meg holdt det med én mislykket date. Så nå er jeg heller fullt kapabel til å være hun som åpner vinflaska og setter på låter med sterke kvinnestemmer så fort jeg hører at noen tar i døra. Kjempebra det da.

Kanskje har Kristine bare gitt opp, tenker du. Men da tar du feil, for jeg flytta ikke til Manhattan for å dra på jakt. Poenget er at etter utallige vinflasker og Beyoncé-låter har jeg nå kommet fram til den uslåelige miksturen av egenskaper hos drømmemannen. Og jeg kommer ikke til å så mye som nærme meg noe som helst før jeg ser antydning til disse karaktertrekkene. For hør nå: alle kvinner fortjener den magiske kombinasjonen av Pablo Neruda og Arne Olav Brundtland. Ja, bare le du, men du vet at jeg har så rett.


"Run the world" runger over høytalerne og de deler ut ministerroller til hverandre (om å gjøre å ikke bli landbruks- og matminister). 

Hvis kjærlighet noen gang kan beskrives eller føles slik som Neruda skildrer det, så er det rett. Og hvis typen du dater kan takle at du kan bli den nye Gro, da er han verdt å ta vare på.

I en overfladisk by som New York og i et mannsdominert land som USA er det lett å bukke under. Det gidder jeg ikke, så derfor dater jeg bare meg selv og gror lik sveis som Gro så lenge (og venter på at Obama skal ta oss ut av den Mad Men episoden han snakket om i State of the Union). Også tipper jeg Arne Olav Neruda dukker opp når jeg minst venter det. 

Dater meg selv i trappa

1 kommentar:

  1. Deg og Pablo Neruda ass. Yndlingspoeten! Men... ikke lik sveis som Gro. Vær så snill.

    SvarSlett