promotør.

Vi traff han og de andre jentene i lobbyen. De fleste hadde skyhøye heler og utringede topper. Alle tenkelige norske dialekter runget igjennom lobbyen. Vi lo av ”tilfeldigheten” ved at så mange fra Norge var samlet på ett sted, også hilste høflig på hverandre alle sammen. "Ååå, du e heldige som går på NYUuuuuu" pep høyfrekvent i øret mitt på stavangerdialekt. 

Jeg kjørte på med smalltalk slik jeg gjør i mine vante omgangskretser, men promotøren var lite gira på holde en samtale om de praktiske sidene av promotøryrket (som jeg forøvrig fortsatt er nysgjerrig på). Jeg følte det var fordi jeg hadde olabukse. Selma hadde gummistøvler. 

Vi slang oss ned i sofaen, og det var akkurat som om at vi var hjemme i Norge. Å drikke øl med Oslovenner kan vi gjøre over alt i verden, for gøy er det uansett. Men nå var vi altså på toppen av Manhattan. 

"Nei, dere må ikke sitte I sofaen”, fikk vi beskjed om, ”Dere må sitte OPPÅ”. 


Foto: Susanne Skavlan
At det var? 

Åja, oppå så klart, sånn som man alltid gjør når man skal kose seg... med gummistøvlene på sofaputene. (Etter å ha bodd seks måneder NYC har jeg heldigvis god trening i å late som at alt merkelig er helt normalt).

Det var evig påfyll med vodka. Det ble aldri tomt for redbull, appelsinjuice og små, røde sugerør. Partyfaktoren var høy, så høy som når man får vite at Leonardo DiCaprio har vært i samme lokale bare uker tidligere (tipper han fikk sitte hvor han ville).

Jeg var dog i ekstase for den gratis maten. Det kjentes ikke kostnadsfritt når jeg var nødt til å sitte oppå sofaen og spise, men mozarellapizza på trefjøl, minihamburgere med cheddarost og pommes frittes med dip kan jeg godt sitte på utstilling for en gang i blant.


Dosh, dosh, dosh, dosh, dosh, dosh – det er musikken.




Hvis ikke lokalet hadde vært fylt av norske attenåringer, treningsstudiomusikk, og danske gutter uten norskforståelse som mener halvfullt vodkaglass er det samme som tomt... så skulle jeg ha klubbet oftere med promotør. I hvertfall hvis Selma hadde vært der med gummistøvler på.

saint nicholas park.

Nå er det vår!













instagram.

Instagram

ol.

Noen trives med ski på føttene, andre trives best med beina på barkrakk.

kur mot egoisme.

Jeg skal til New York, sa jeg. Også gjorde jeg det. Jeg pakket kofferten uten bestevenn og bestemor, og uten å behøve å tå hensyn til særlig andre enn meg selv. Og det passer bra det, for folk i denne byen liker ofte å gjøre det som passer dem selv aller best.

Det er ikke vits i å være i New York hvis du ikke vil bli noe, med mindre du er noe fra før da selvsagt. Derfor klatrer folk i det hurtigste tempoet for å nå sitt mål, og på veien er det kun A’er, internships og volunteering som gjelder. Blogg, blogg, blogg. Shopping og champagne (second hand og øl). Spisse albuer, Instagram, Twitter og Pintrest. 

Det er til å bli kvalm av. Men man dras jo inn i dragsuget, og kjenner jeg i dypet av meg selv merker jeg et snev av utålmodighet for alt som ikke passer meg. Jeg er jo tross alt her for å gjøre min greie. Huden min blir nå like tykk og ru som en gammel arbeidskars i jobben med å rydde jorda slik at jeg kan rulle ut det røde teppet jeg en dag skal trå på. På reisen blir lille-Kristines naive tilnærming til livet stadig dekket til av en stor, grå kynisk sky. Én tåre kjennes som hundre tårer for mye. Og får jeg ikke kaffe og stikkontakt til mac-laderen blir jeg sint. 

Jada, kult å være tøff og bare: If I can make it here, I can make it anywhere. Men egoisme - det er no ræl. 

Vi har fått katt. 






















To kattunger som ble funnet på gata og som venter på et hjem. To babyer som skalv de første dagene, og som tissa i senga mi og som spiser mer enn meg. En svart og en oransje pus som sklir over parketten og rett under senga så fort menneskeføtter kommer for nærme.

Jeg gråt første gang jeg hørte dem male. Hjertet mitt smelter hver gang de våger seg ut i stua. Og en kald snute på kinnet er som verdens beste kyss.

Mine puser, Harlem og Nellie, er nå min kur mot egoisme. 




prosit.

I denne byen holder man døra åpen for dem som kommer bak en, selv om det betyr at du må vente noen sekunder ekstra. Man sier ”I’m sorry” hvis ens jakke er borti noens veske, og ”Have a good night, Sir” hvis man møter noen i heisen. Også sier man ”Hi, how are you?” til alle, også svarer man det samme tilbake, uten å si hvordan man har det. Dessuten så sier man ”Bless you” hver gang noen nyser. 

Å kommentere at noen nyser er det eneste jeg ikke har turt å praktisere. Som om ikke nyset var bråk nok skal man attpåtil forstyrre undervisning eller generelt behagelig ro ved å si ”Bless you”. Hvorfor jeg synes dette er flaut vet jeg egentlig ikke, men mye mulig fordi jeg fortsatt tror jeg tusler langs Drammensveien med allværsjakke og Halvdan Sivertsen på full guffe. 

I går havnet jeg i en situasjon hvor jeg var nødt til å si det. Jeg satt på en benk og ventet på en venninne. En voksen dame satt ved siden av meg, også nøs hun. Jeg hadde jo ikke noe valg. Så jeg sa det. 

Det kjentes fantastisk befriende. Fra nå av skal jeg si "Bless you" til alle. 

Enda en New York-kneik er besteget! Og det får meg til å føle sånn her:


diversity.



Det virker ikke som om New Yorkere ser det som en nødvendighet å passe inn og likne på hverandre. De streber ikke etter å være innafor de kollektive rammene, for denne byen er i svært liten grad rammet inn. 

I Oslo derimot likner alle. Familier på Haugerud, Grünerløkka,  Bøler og Ris vil nok en lite verdensvant Osloborger beskrive som natt og dag. Etter å ha bodd et halvt år i New York vil jeg beskrive familiene som fire symmetriske vaffelhjerter. Også står det ”Jeg elsker Ole Einar Bjørndalen” i panna på dem alle sammen.

Jeg blir ofte spurt om det er diversity i Norge. Jeg tror vi gir et inntrykk av å være homogene som få. ”Er det mange muslimer i Norge?”. ”Er det mange hjemløse?”. ”Er det mange svarte?”

Eh… 

Jeg er sikker på at de med kommentarfelt som hobby har et annet svar på dette enn meg. Men sammenlikn Harlem og Upper East Side i stedet for Oslo vest og øst, så skal jeg gi deg diversity jeg. Verdens rikeste og bleikeste oljefolk bor i samme aveny som deres rake motsetning. I enda større grad om du våger deg opp til The Bronx. 

Det er så mange nasjonaliteter i denne byen, så mange farger. Mennesker med svært ulik sosioøkonomisk status. Så mange interesser, så ekstremt mange forskjellige verdier. Alle har hver sine mål. 

Jeg er hverken i New York eller på blogspot for å misjonere sosialistiske ideer og være bedreviter fra Nord-Europa (jeg bare sier hva jeg mener: heia Bill DeBlasio - "One New York, rising together"), jeg er jo faktisk her for å oppleve New York akkurat sånn jeg får byen servert. 

Og jeg må si at denne New York-mentaliteten vokser på meg. Jeg har ikke flyttet meg en centimeter på den politiske aksen, men dette konseptet er litt spennende å observere nemlig. Alle gjør sin egen greie, og driter egentlig i hva naboen tar seg til. Jeg opplever dessuten at øyas innbyggere har stor respekt for hverandres svært ulike tilnærming til livet. Hvis man ikke digger vafler og synes skiskyting er dritkjedelig, så viser det seg faktisk å være helt greit.

apollo.

Apollo Theatre er cirka verdens kuleste sted. Det er hjemmet til Aretha Franklin, Michael Jackson, Ella Fitzgerald, Quincy Jones og James Brown.

Å traske rundt i ganger og saler hvor jeg vet mine største helter har stått og opptrådt gir meg frysninger på ryggen. Apollo har en varme og en sjel på samme måte som James Brown og Michael Jacksons beste sanger.  Det er som om man er i sangene deres,  faktisk både i ”Speechless” og ”Get up offa of that thing” på en gang. 

Jeg pleier å si at det eneste jeg gleder meg til med å dø, er at jeg kan gå på Michael Jackson-konsert. Foreløpig er kanskje Apollo det nærmeste jeg kommer, for jeg føler MJ sitter bakerst i lokalet med solbriller og paljettjakke og heier på de som står på scenen. 

Apollo er nemlig stedet som jakter på de nevnte navns arvtakere. Og det magisk. 


Lucius Clark & Alison Carney



     



god morgen.

Harlem hilser på West Village. Le Pain Quotidien, Hudson st. 



gummistøvler.

the skin.

Det styggeste i byen kan bli til det vakreste. Hvis du bare tar deg tid til å se.

Dette er Jem Cohen's portrett av New York City. Fantastisk er det.

Sometimes it seems as if the city is the rubble of stories and memories. Layers and layers. And that objects, all of the remnants of things, are like the city's skin. 



Du kan se filmen på storskjerm hvis du vil. Lost Book Found vises på utstillingen In the Air (som egentlig fortjener et helt blogginnlegg i seg selv) på Whitney Museum of American Art.




A man is selling puppets on the corner of 6th avenue and 40th. It's 1993, and I am watching from my car. Across the street to my right is a giant clock covered in plastic. Somewhere along the avenue I hear the sound of sweeping.

bil.

Jeg hadde vært på kafé. Jeg trasket hjemover med litervis av traktekaffe i magen. Asfalten var våt og delvis snølagt. Jeg rundet hjørnet og så to gutter som virket oppslukt over hva enn det var de drev med. Da jeg nærmet meg plystret de på meg. Han ene hadde tennissokker i Adidas kjipp-kjapperne. Det så teit ut. De sto framfor en bil og betraktet den nøye, de hadde aldri sett en lignende før. 

”Do you know what kind of car this is?”, sa gutten med tennissokkene. Også lo de hånlig av meg. 

”Tesla”, sa jeg. Da holdt de kjeft. 

De stirret på meg med undrende blikk. De hadde så alt for mange spørsmål om denne bilen. Hvor kom den fra? Hvordan kunne jeg vite hva slags merke det var? Og hvor hadde jeg sett en bil som dette før? Øynene deres beveget seg radig mellom meg og den sorte lakken. Jeg kunne strengt tatt ikke opplyse dem om mer enn at den var elektrisk og at merket var amerikansk, og at Abid Raja har en, for det hadde jeg nettopp lest i VG. Men overraskende nok var min kjennskap til bilen nok til å mette deres umiddelbare hunger for Tesla-kunnskap.

”I love your accent”, utbrøt kjipp-kjapper-gutten. 

I det sekundet var det rare Tesla-øyeblikket over og 127th street ble igjen til gata hvor tenåringsgutter plystrer på jenter med høye heler. 

Men fy søren, jeg har undervurdert det å sitte inne med kunnskap om bil.



Suppe og kaffe på kafe fordi undervisningen ble avlyst på grunn av "snøstorm"