diversity.



Det virker ikke som om New Yorkere ser det som en nødvendighet å passe inn og likne på hverandre. De streber ikke etter å være innafor de kollektive rammene, for denne byen er i svært liten grad rammet inn. 

I Oslo derimot likner alle. Familier på Haugerud, Grünerløkka,  Bøler og Ris vil nok en lite verdensvant Osloborger beskrive som natt og dag. Etter å ha bodd et halvt år i New York vil jeg beskrive familiene som fire symmetriske vaffelhjerter. Også står det ”Jeg elsker Ole Einar Bjørndalen” i panna på dem alle sammen.

Jeg blir ofte spurt om det er diversity i Norge. Jeg tror vi gir et inntrykk av å være homogene som få. ”Er det mange muslimer i Norge?”. ”Er det mange hjemløse?”. ”Er det mange svarte?”

Eh… 

Jeg er sikker på at de med kommentarfelt som hobby har et annet svar på dette enn meg. Men sammenlikn Harlem og Upper East Side i stedet for Oslo vest og øst, så skal jeg gi deg diversity jeg. Verdens rikeste og bleikeste oljefolk bor i samme aveny som deres rake motsetning. I enda større grad om du våger deg opp til The Bronx. 

Det er så mange nasjonaliteter i denne byen, så mange farger. Mennesker med svært ulik sosioøkonomisk status. Så mange interesser, så ekstremt mange forskjellige verdier. Alle har hver sine mål. 

Jeg er hverken i New York eller på blogspot for å misjonere sosialistiske ideer og være bedreviter fra Nord-Europa (jeg bare sier hva jeg mener: heia Bill DeBlasio - "One New York, rising together"), jeg er jo faktisk her for å oppleve New York akkurat sånn jeg får byen servert. 

Og jeg må si at denne New York-mentaliteten vokser på meg. Jeg har ikke flyttet meg en centimeter på den politiske aksen, men dette konseptet er litt spennende å observere nemlig. Alle gjør sin egen greie, og driter egentlig i hva naboen tar seg til. Jeg opplever dessuten at øyas innbyggere har stor respekt for hverandres svært ulike tilnærming til livet. Hvis man ikke digger vafler og synes skiskyting er dritkjedelig, så viser det seg faktisk å være helt greit.

1 kommentar: