storesøster.

Noen sier at det å savne kan være litt godt. Det er jo ikke det. Dette er hvorfor:

Jeg har verdens snilleste lillebror, så innmari snill faktisk. Han møter meg ved trikken så jeg skal slippe å gå alene hjem. Han vet at jeg jukser i spill, men han er alt for kul til å bry seg om det. Han gir bedre klemmer enn noen andre. Dessuten har han sluttet å klore.

Til tross for at han er 23 måneder yngre enn meg har han alltid hjulpet meg med lekser og semesteroppgaver fordi han kan både matte, geografi, statsvitenskap og vet hva Jon Fosse mener med "kvar har du vore?". Lillebroren min kan alt nemlig. Han sørger også for at Super Mario alltid er innen rekkevidde, også har lært meg å spille poker så jeg kan gå seirende ut av texas hold'em-vors med gutta.

Det hender jeg later som om jeg er bedre og smartere enn han, men han er jaggu meg for kul til å bry seg om det og. Han forstår sånne jenteting fordi han vet hvordan man lytter, selv om han noen ganger ber meg om å slutte å overdramatisere (fordi det hender jeg snakker veldig mye og veldig fort - men da ber jeg han bare om å holde kjeft).

Første gang vi dro på eventyr flytta vi til Chile. Derfor kaller jeg han noen ganger for Jåhhhhanes, for da trenger vi liksom ikke å være voksne, men late som om vi 5 og 7 igjen. Den gangen lærte vi å holde hverandres hender, og det har vi aldri slutta med. Nå har han blitt dobbelt så høy som meg, så det hender han får han lov til å være storebror. Eller hvertfall tvilling. Men uansett så er han bestevenn.


Som om ikke det var nok så har jeg en til. En tiåring som har lagt igjen ca hundre timer med video av seg selv med vannhode Photo Booth. Ingen er kulere enn han, for han blir alltid med på å sette på høy musikk når vi er alene hjemme så vi kan svinge oss i stua. Allerede i en alder av åtte var han bedre enn meg til å danse og hadde på et mystisk vis hadde lært seg å shuffle. Dessuten er jeg sikker på at Youtube-kanalen hans kommer til å ta igjen bloggen min med antall følgere.

Han opplyser meg om de feteste trendene, sånn som Mindcraft, og sammen er vi eksperter i Hunger Games. Dessuten har han gjort meg klar til å bli småbarnsmor (ikke at det er planen, jeg drøyer'n litt til og lar heller lillebror få være evig lillegull), for jeg kan hente i både barnehage og på SFO. Jeg vet også hvordan man kontrollpusser. Selv om Jakob har blitt stor, og ikke trenger kontrollpuss lenger, er han fortsatt min lille skatt. Ingen kan trumfe hans topplassering på kjærlighetsskalaen min.

Han holder ut med en storesøster som gir uttrykk for å være mest opptatt av å drikke kaffe og blogge. Men hun er jo egentlig ikke det. For aller helst vil hun spille Super Mario og spise sjokoladepudding med vaniljesaus sammen med lillebroren sin (helst i sofaen, siden det egentlig ikke er lov).

Jakob har også flytta til ukjente strøk og språk. Derfor er han mitt store forbilde og verdens tøffeste tiåring. For jeg vet at når han klarer det, så skal jeg bite tenna sammen og klare det jeg og.



Det ingen som står meg nærere en mine to yndlingsgutter. Før hadde jeg begge brødrene mine i
enden av gangen, nå bor vi alle i hvert vårt land. 


Derfor hater jeg å savne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar