bestevenn.

De siste tre årene har jeg tilbrakt på reise i Argentina, Uruguay, Chile, Bolivia, Peru og Brasil. Jeg har bodd i Oslo, i Trondheim og i Harlem. Jeg har foreldre bosatt i Genève, mens hjem er en gård i Valdres. Arbeidsplassene mine har vært en rekke ulike omsorgsyrker (ja, noen ganger er markedsundersøkelse per telefon et omsorgsyrke). Studietilværelsen har vært på NTNU og NYU. Og jeg har fått testet ut en rekke europeiske storbyer og fjellpass innimellom forelesningsnotater og jobb.

Jeg har aldri vært et sted og tenkt at dette er plassen hvor jeg skal bli for ever (bortsett fra Oslo, men jeg må bli voksen og ha lyst på barn først). Jeg har en tendens til å kjenne meg som fugl i bur før jeg en gang har rukket å slå meg til ro. Mye mulig dette har blitt en uvane.

Når man skal finne seg til rette på ukjente steder så oppleves tusen ting for første gang. Disse opplevelsene har jeg alltid foretrukket å dele med nære venner. Men å flytte til New York har vært annerledes enn alle tidligere eventyr. Denne reisen gjorde jeg nemlig helt på egenhånd. Uten venner, uten familie. Alene. Og det har fått meg til å tenke over noe (jeg selv synes er) smart: Jeg er jo venn med meg selv.


Jeg har måttet vende meg til tanken på å tilbringe mye tid med Kristine. Og det kan være litt slitsomt i blant, for det plager meg at hun shopper for pengene hun skylder meg. At hun ikke rydder rommet. At hun ikke sier nei til øl nummer fire selv om hun burde dra hjem. At hun ikke er på biblioteket til avtalt tid og somler med å komme seg ut av døra om morgningen. At hun åpenbart tenker på kosthold og kale, men later som hun ikke gjør det. Og når vi skal velge film ender det alltid opp med chic-flicksene vi har sett hundre ganger før.

Det er ganske mye jeg synes er irr med Kristine.

Ja, med meg selv altså.

Men hvis jeg skulle vært i New York alene, uten å kjenne meg komfortabel i eget selskap, uten å like meg selv... nei, da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Kristine har vært det eneste stabile og gjenkjennbare i en helt ny by. Og mens denne svært intense tiden i yndlingsbyen har passert har vi blitt godt kjent. Og jeg er glad for at vi trives i lag, for New York hadde vært veldig kjipt hvis ikke.


1 kommentar: